Oida.

Det er visst lett å glemme bloggen når nesten all min tid har gått til dette i det siste:

Har seriøst stått og rørt i et spann med gammel og tørr gråmaling i flere måneder nå, men gav opp her om dagen.

Dessuten har jeg latt det gå sport i å klatre på taket på Land Roveren min og tak generelt egentlig. Tenkte å ta meg en tur opp på hustaket i sommer, bare for å virkelig poengtere det hele.

Her poserer jeg oppå et campingvogntak. Ikke et hvilket som helst heller, men selveste taket til Kong Olav. Jeg syntes det faktisk ikke var noe skummelt i det hele tatt. Bare litt. Fikk litt fnatt av at det bulet nedover der jeg satt, men positive tanker fikk meg til å bli der oppe. Var jo så god utsikt.

Og synet av disse to på bakken nedenunder meg gjorde ikke opplevelsen noe værre.Tvert imot.

Men satt jo ikke oppå campingvogntaket uten å gjøre noe konstruktivt. Så jeg malte det like så godt med vakker, rød garasjemaling.

Har rett og slett vært veldig opptatt med å pusse opp russecampingvogna med Jannicke, diverse dugnadsmennesker og ikke minst nyrekrutterte russecampere. Spesielt i sluttspurten var det svært hektisk, det vil si dagen før forrige ukes Østlandstreff, da vi stod ute på tunet på Vollene nabogård og det gikk opp for oss at “Oi, i morgen reiser vi til Strømstad, men vi har ikke benker ennå og invetaret ser ut som en finsk badstue.”

Ikke særlig heldig med tanke på at vi prøver å hedre gamlekongen her…

Så vi sparket hverandre i ræva og fikk fart på sakene. Mens en sagde, spikret en annen, og det gode samarbeidet gjorde seg, for plutselig hadde vi sitteplasser i vogna likevel. Men det gjorde ikke badstueinntrykket noe dusere, faktisk ble det forsterket. Veldig uheldig, ja. Men maling gjorde susen. Det gjorde også plastblomster fra Ikea og diverse andre pyntesaker som broderte tepper på veggene. Like etter klokken 22 samme kveld kunne vi si oss så godt som ferdige, med bestemorinspirert interiør og et stort bilde av kongen klistret på inngangsdøren. Dessverre har jeg ikke noe fotografi av det ved skrivende stund.

Føler at jeg også må benytte anledningen til å rose våre yndlingsdugnadsgutter! (Hei, Emil og Pekka!)

Flere bilder blir postet på Kongolav.origo.no.

19 år.

Begynner nesten å bli litt gammel, som i gammel.
Men det gjør ikke noe. Det er på tide å vokse opp nå.
Bli stor jente. Ung kvinne.

Eller bare sitte ned, ta seg en pust i bakken og spise sjokoladepudding med kjempemasse vaniljesaus og masser av fargerikt kakestrøssel.

Hipp hurra for meg.

Så kom dagen da prinsen ikke ville starte i det hele tatt.

Det er ikke helt uvanlig at bilen må skinnes to ganger, om det har vært veldig kaldt i løpet av natten, før den spytter ut eksos og brøler “vrooom” til naboenes forferdelse. Nå der i mot var den svært så trå, mens eier kjempet imot med et optimistisk blikk i øyekroken. Dette får vi til, kompis, eller hva? Men nei. Jeg skinnet den en gang og kunne høre starteren arbeide. Den dro nesten rundt, men bare nesten. Av med tenningen og prøve igjen. Nå dabbet det av litt, men jeg fortsatte, og med høyrefoten godt plantet på gasspedalen kom den bittelille gromme lyden som sier “hei, hvor det går, snart får du start”, før den atter en gang døde ut. Jeg gav meg ikke, for jeg hadde fortsatt troen på at startvanskene skulle gi seg, men nå var det nesten ikke noe futt i det hele tatt, og mindre skulle det bli. Faen. Det måtte være batteriet.

Ut av bilen og opp i motorrommet. Selv er jeg jo vant til å handteres med gammel’Saab, så det var med forferdelse at jeg ikke kunne finne noe batteri blant varmeapparat og spylevæskebeholder og ledninger og radiator. Noen må ha stjååålet batteriet_, var den første tanken som slo meg. Panseret mitt kan jo åpnes fra utsiden. Jeg slo tanken raskt fra meg igjen. Herregud da jente, det ligger garantert under førersetet_. Såpass visste jeg, etter å ha vært alene med motorproblemer i en fuckings Opel Vivaro to ganger i løpet av en uke i fjor høst (tilsvarende bil, bare 2002-modell selges gjerne, btw, om noen er interessert. Skal bare fikse det siste motorhavariet den hadde først…). I den bilen var det heller ikke noe batteri i motorrommet, det satt under setet. Stor bil – varebil – det måtte være en aldri så liten kobling der.

Og det var det. Problemet var bare det at det tydeligvis var IQ-sperre på lokket til rommet hvor batteriet satt, for jeg fikk det ikke opp. Jeg hadde prøvd tidligere også, uten å lykkes, men nå var det desto viktigere å komme til strømforsyneren ettersom den tydligvis var i ferd med å lade helt ut. Jeg dro, jeg fiklet og jeg prøvde, til ingen nytte. Først senere på kvelden fikk jeg vite det at lokket ikke skal løftes, men dras ut. Endelig kunne jeg sette batteriet til ladning. Og for å si det sånn, det batteriet er noe større enn det jeg bruker i Saaben…

Det ble liv i bilen til slutt. Nå står den ute og putrer før turen går til Båstad. Er en fordel at den blir litt varm før jeg setter meg bak rattet og rygger ut av gården.

Det er vel på sin plass å introdusere dere for bilen nå også, med det første offisielle (mobil)bildet:

“God morgen til deg,” hvisker jeg, drar i dørhåntaket, klyver inn og legger nøkkelknippet i den venstre håndflaten. Høyre hånd plasseres med et godt grep på rattet, riktig nøkkel blir funnet fram og tenningen blir vridd om samtidig som jeg gir litt gass. Vr, vr, vr, vr, vr. Det har tydeligvis vært en kald natt. Vinduene er dekket av is og motoren vil ikke våkne til liv med det første. Jeg prøver igjen til god respons. Den lever! Land Rover er kanskje kåret til verdens mest upålitelige bil, men den er god nok for meg. Mer enn god nok.

Jeg ser til at bilen står i lavserie, setter den i reversj og rygger den ned fra snøhaugen, dens faste parkeringsplass hvor den ligger og sover hver natt. Drar på brekket, på med høyserien og girkassen i fri. Så er det ut for å skrape rein åtte ruter for is. Jeg jobber meg over bilen og hilser pent på gammel’Saaben som står der, kald, men go’. “Snart skal du også få bli med på morroa, det må bare bli litt varmere i været først”. Vil ikke utsette den for salte veier. Da er det bedre at den står der og fryser litt i perioder.

Jeg rygger meg ut fra parkeringsplassen og tar fart opp bakken for å komme meg ut på veien. Ut på veien. Landeveien. Motorveien. Fylkesveien. Den kommunale veien. E18. Legger den i tredje og føler draget. I bakker er det ikke like greit, men jeg trives godt i rollen som køskaper opp fra Mønster bru og andre bratte plasser. Det er deilig å dra den opp i femte, føle harmonien med bilen mens gamle slagere fra bilstereoen setter stemninga. Hei, hvor det går.

Og hei hvor det skal gå. Land Roveren har kommet for å bli, akkurat som med gammel’Saaben. De har blitt søster og bror nå. En prins og en prinsesse. Fast invetar i livet mitt. En frisk hobby, en grei livsstil. Visste jeg kom til å utvikle en aldri så liten bilinteresse med årene, det var blodsbestemt; lærte om det i naturfagen, og tror arv har med mer å gjøre enn bare øyne og ører; men at jeg skulle bli så hekta, det hadde jeg ikke tenkt meg.

Dans som en sommerfugl og stikk som en bie.

Det var han der fine som først gjorde meg oppmerksom på den, som har advart meg mot at den fortsatt er der og mint meg på at jeg må passe på hvor jeg tråkker, fordi hvert steg jeg tar kan gjøre en forskjell på liv og død.

Nå er jeg ikke riktig sikker på om den puster lenger. Men det ligger i alle fall en sommerfugl nede i kjelleren og der har den ligget i hele høst og vinter, helt siden solen sluttet å stå opp ved morgengry og gå ned på kveldstid. Helt siden varmen forsvant og ble erstattet med vind og snø og piskregn. Den har begveget seg litt rundt, vandret i sitt eget tempo i sirkler over betonggulvet. Flakset litt med vingene når det har passet seg og mimret tilbake til i fjor sommer.

Nå håper jeg bare den overlever resten av kuldetiden og kommer sterkere tilbake når gresset gror grønt.

Hun: Den Defenderen skal jeg ha, den må jeg kjøpe!
Han: Da får du kjøre den selv. Skal jeg ha Land Rover, skal det være en 130".
Hun: Ja, så klart. Kjøper meg ikke bil for at du skal kjøre den og jeg skal sitte i passasjersetet.

Hun: Jeg fikk bilen! Jeg vant budrunden!
Han: Så bra! Men kan jeg _vææære_så snill å få kjøre den hjem fra Oslo?
Hun: Hvorfor?
Han: Fordi det er så dårlige dekk på den og fordi jeg vil prøve den en gang. Du kommer sikkert til å kjøre hele tiden når den er pusset opp.
Hun: Ja, greit. Men da skal jeg få kjøre den hjem fra Askim til Trøgstad.

På Hobøl Auto på Elvestad.
Hun: Nå vil jeg kjøre, nå er jeg lei av å sitte på!
Han: Du lovte meg å kjøre helt til Askim.
Hun: Ja, men jeg ombestemte meg. Nå vil jeg kjøre.
Han: Nei, nei, nei, jeg skal kjøre.
Hun: Glem det.

Med jenta bak rattet.
Han: Ååå, det er jo bare til å kjøre over den brøytekanten da, det er jo en offroader.
Hun: Nei, dekkene er dårlig og bilen står ikke på navnet mitt ennå. Da tar jeg ingen sjanser.
Han: Kjør litt saktere, ’a. Brems for svingen, ’a. Fælt så forsiktig du er, ’a.

Yeah. Som teksten over antyder har jeg endelig kjøpt meg en bil av typen Land Rover. Det var den egentlige planen da jeg var på utkikk etter min førstegangsbil, frem til jeg forelsket meg totalt i Saaben (som jeg forøvrig startet opp i går på nesten første forsøk. Den stod og putret på tomgang i omtrent en time før jeg omsider stanset den (miljøsvin, hey, ho). Da hadde den kost seg riktig ille og frostvæskeslushen hadde løst seg opp til å bli ren væske.). Jeg har i lengre tid lett etter en litt bøsere bil i min prisklasse. Det er tross alt det jeg er oppvokst med, som baksetepike i Mercedes Gelandewagener; de siste årene en rekke forskjellige varianter av Land Rover og Range Rover. Selv øvelseskjørte jeg for det meste i en eldre Range Rover og pappas egen Defender 110" (samt mors Citroen Picazzo, men det behøves ikke å nevnes for min del). Dessverre er Land Rover-merket dyrt og i motsetning til de fleste andre bilmerker, stiger bilene i mange tilfeller i pris, i stedet for å synke, som er mest vanlig. Likevel fant jeg bilen for meg på Land Rover-forum. Eller, mer riktig å si er at pappa fant den. Det var han som gjorde meg oppmerksom på annonsen som lå der, selvom jeg egentlig hadde tittet på den selv, men avblåst det hele, fordi jeg så for meg at prisen ville være alt for høy for mitt budsjett. Den gang ei.

Etter en budrunde der jeg tror og er ganske sikker på at jeg konkurrerte mot blodentusiaster for bilmerket, vant jeg omsider. Og han der fine som hele tiden har vært klar på at pickup er den eneste Land Roveren han skal eie og kjøre, og som før det, rundt tidene vi ble sammen, hatet det engelske mesterverket værre enn pesten, gjorde nå plutselig krav på den første kjøreturen. Greit nok, jeg skulle være snill. Senere var det han som skulle starte opp bilen da kamerater av han kom for å titte på doningen, og han prøvde å krangle seg til en liten rundtur for å vise frem og briefe litt med bilen, og for å plukke opp enda en kamerat. Men da satte jeg foten ned.

“Enten kjører jeg, eller så parkerer du bilen nå med en gang!”

Åh, den kvinnelige styrken, jeg elsker deg.

Det er flere ganger jeg har bedt på mine knær om å få kjøre Omegaen, til beskjeden at “nei, bilen står på mitt navn, jeg skal kjøre”. Nå er hevnen søt. Bilnøklene tilhører min bukselomme. Spør pent om å få låne dem, eller la være. Sier jeg nei, så mener jeg nei. Jeg skal tåle å høre på sutret om at det er flaut å sitte på med en jente som kjører.

Dere andre mannfolk, synes dere det er flaut å sitte i passasjersetet når en jente kjører? Føler dere dere mindre mandige?

Vel, i tiden fremover blir det en del rustsveising på meg. Det må også investeres i nye dekk. Til sammenlikning koster det mer for et eneste dekk til Land Roveren, enn hva jeg betalte for et sett med sommerdekk og et sett med vinterdekk til Saaben, i hvert fall ifølge de veiledende prisene på internett. Jeg må også bytte dører, fordi de er et eneste stort rusthøl, og vil på lang sikt også bytte motor. Nå sitter det en 2,5 liter dieselmotor uten turbo i bilen. Jeg merker at det kan gå litt trått til tider og at det tar litt tid å akselere opp i fart, selvom den er grei nok enn så lenge. Ikke noe stress.

Bilder av bilen kommer etterhvert. Er litt opptatt med å stryke den over panseret, kysse på grillen og oppdage nye rusthøl.

Jeg red på hest for første gang i dag.

Litt av en dag. Og litt av en opplevelse.

I går fant Ida og jeg ut at nok var nok og bestemte oss helt spontant for å campe litt, akkurat som man gjør i sommerhalvåret, når det er gress og grønne skoger i motsetning til snø og hvitt landskap som nå. Så spontan var campingturen at skjebnen fikk bestemme campingplass, telt og hvor teltet skulle plasseres. Det ble så som så.

Ganske koselig plass å slå opp teltet egentlig. Eller plassere bilen, som skjebnen bestemte. Midt i en sving, langt ute på bygda mellom Havnås og Skjønhaug. Det var ikke akkurat full stopp, men mer at jeg skled sidelengs ned mot grøftekanten, la Omegaen ned i andregir, gav gass og håpet på feste. Ned i første. Virrrrr, virrr, virrrrr. Til ingen nytte. Med lite drivstoff på tanken, og med det lite tyngde på dekka på bakhjulstrekkeren, stod vi der. Det var ingen vits i å prøve å spole seg ut, for da skled vi mer ned i renna, som var omsluttet av en aldri så liten fjellknaus. Og jeg ville nødig ripe opp lakken på bilen. Vi sjekket ut fra campingplassen med god hjelp fra herr Traktor.

Dette var første gangen jeg grøfta, så disse bildene havner i skrytealbumet sammen med bilder fra mitt første smil, mine første steg og første gangen jeg bæsja i do, og lignende. Eller noe sånt.