Jeg har et spennende prosjekt på gang. Det startet nettopp nå, i hodet mitt.

I stad og i går og i overigår, og kanskje dagen før der også, var jeg redd for at jeg hadde mistet kunsten å tenke tanker av alle slag. Det gjør meg ukreativ, men jeg liker å være kreativ. Derfor passer det meg dårlig å glemme å tenke. Jeg både tror og håper at jeg har det fra Svendsby-slekta, det å tenke, for jeg vet at pappa gjør det også. Tenker.

Jeg skal kjøpe et helt alminnelig engangskamera og ta bilder, det er det som er prosjektet. Fotografere det jeg ser, flotte motiver og vakker natur, og klare det på første forsøk. Jeg vil gå så langt å kalle det kunst, å klare å ta 28 av 28 mulig perfekte bilder, for det er det antallet bilder det er mulig å ta med engangskameraer fra Kodak, om jeg ikke tar helt feil. Eller så er det 21. I så fall skal jeg få til 21 av 21 mulig perfekte bilder, og det krever konsentrasjon og en stødig hånd.

Videre skal jeg melde meg på fotokurs av den enkle grunn at jeg ikke er noen god fotograf. Jeg vil bli bedre, og bør bli det også. Angrer nesten litt på at jeg ikke søkte Medier og Kommunikasjon på videregående. Da ville jeg fått det inn i fagene, både fotokurs og journalistikk, samt mye mer. Og medieelever er kjent for å være mye livligere og sammenknyttede enn allmennelevene. Det ligger vel i navnet, allmenn-vanlig-generell, en dårlig blanding, kanskje. Selvom vi etter Kunnskapsløftet har blitt omdøpt til Studiespesialisering.

Men først og fremst skal jeg ta disse bildene. Forrige gang jeg brukte et engangskamera, var på leirskolen i syvende klasse. Det er lenge siden. Den gangen var 20 kroner evigmange penger. Jeg husker Dessi og jeg betalte Simen for å danse med det beløpet, og ingen kunne forstå at vi gjorde det, betalte så mye. Hva vi kunne få for dem i kiosken! Men det var show og vi lo en hel masse. Videre i løpet av uka var det kjærestedrama. Det viste seg at en av guttene hadde blitt sammen med to jenter uten at han visste det selv, mens en annen begynte å gråte fordi “dama” hans på 11-12 år hadde tenkt til å slå opp. Det gikk fort over og dagen etter løp vi alle ut for å ha snøballkrig. Vi strippet på vaskekosten og tegnet hverandre i ansiktet med tusj mens vi sov. Og allerede på den tiden gikk det rykter om anorexia og bulimi blant enkelt av jentene, på grunn av små middagporsjoner og oppkast i løpet av dagen – rykter som selvsagt var usanne. Akkurat nå er det litt sykt å tenke tilbake på det, at vi som så små kunne tenke slikt. Alt dette ble stadfestet med et engangskameraet, et kamera som fortsatt ligger i en skuff på rommet mitt, har gått ut på dato for flere år siden og som aldri ble fremkalt. Bildene forsvant rett og slett, til både irritasjon, sorg og noe likegyldighet. Etter det kjøpte vi vårt første digitalkamera.

Jeg konfirmerte meg i 2007. Kusinene mine konfirmerte seg i 1999. Vi kjøpte alle kameraer for konfirmasjonspengene. Forskjellen er bare den at jeg kjøpte meg et digitalt speilreflekskamera, mens dem måtte kjøpte metervis med film til deres fotoapparat. Har et bilde blitt dårlig for meg, en finger foran linsa, dårlig blitz eller blunking blant fotoobjektene, har jeg bare kunne slettet det, kvitte meg med der og da, og fotografere videre, glad og fornøyd. Før i tiden fikk man disse mislykkede bildene i posten. Det fremkalte i alle fall god latter og sjokkerte blikk.

Men jeg har ingen planer om slike mislykkede bilder. Dette skal tross alt fungere som et personlig forbedringsprosjekt. Som sagt, 28 av 28 perfekte, eventuelt 21 av 21. Full pott og velbehag! Så kan jeg åpne min egen fotoutstilling og selge bildene mine, men denne gangen skal inntekten gå til Bodø-tur med tog. Finnes det noen alternativ kunst-interesserte her?

;)