Hei, jeg er forelsket. I Petter-kjekken og sexy-Vegard. Ikke misforstå meg, jeg går ikke etter broren min. Det finnes faktisk flere Vegard’er i distriktet, jeg vet om tre av dem; en bror, en på skolen og en sexy en. Ifølge Sol.no sine barnesiders navnesøktjeneste, finnes det 7790 personer i Norge i dag som bærer navnet, 3783 av disse har ikke flere navn enn det, om man ser på Gule Sider, også er det disse 851 taperne som staver det uten den nesten-stumme D-en på slutten. Informasjon, informasjon.

Mer informasjon. Også videre. Holdt nettopp på å skrive et avsnitt der jobben ble nevnt, men droppet det fordi jeg blir uvel av tanken på å koble den til all den sarkasmen, ironien, internspøkene og humoren som tidvis oppstår her. Akkurat som en mor ville beskyttet sitt barn fra nettet (med mindre man er mamma-blogger og nærmest lever for å henge ut gullungens bæsjevaner på World Wide Web før hun/han i det hele tatt er stor nok til å ha lært seg å si "nei"), velger jeg på samme måte å holde det jeg respekterer og setter såpass høyt litt borte fra all publisiteten, selvom det hender at det blir nevnt med noen få ord. Som nå.

Det jeg skulle frem til med det avsnittet som ble droppet, var at kvelden for kompanjong Simen og meg endte på Esso’en i Spydeberg med marsipanpølser på halv pris, og det er det jeg skal knytte videre opp mot Vegard (nei, ikke broren min), for mens vi satt der datt det en flokk med voksne party people på grillmatjakt, som diskuterte høyt om hvem som hadde lovet å spandere og hvem som nektet å spandere, til sitatet, etter enda mere underholdende mas og tjas: “Nei, faen, jeg kan ikke gi deg pølse jeg, jeg er jo broren din.” Den tok kaka.

Forresten, en god grunn til at Petter-kjekken og sexy-Vegard burde falle for meg også: Det er svært usannsynlig at jeg noen gang kommer til å få hemoroider på stumpen. Som oftest sitter jeg på do i maks 30 sekunder og sikter til en verdensrekord i å være kjapp en gang i fremtiden.