Hodet mitt er fylt til randen av sjokolademelk og føydalisme. Er det mulig? Altså, hvorfor lærer jeg aldri at jeg må starte på skoleprosjekter med lang frist litt tidligere enn kvelden før? Stresset? Nei, i hvert fall ikke nå, nå som jeg har laget et perfekt foredrag, kanskje litt for langt, men perfekt. Nei, heller ikke når jeg etter kun et avsnitt var nær å sovne; stappet mobilklokken på fem så jeg kunne fortsette etter noen timer i drømmeland, for å så bli vekket til live igjen av en pissetrengt hund. Ja, jeg sitter nede i stua. Og ja, jeg skal sove her jeg sitter, så jeg er sikker på at jeg ikke forsover meg. Herre min hatt. God natt.

Nei, ikke et spesielt godt bilde, men jeg fant det nå og husket hvordan jeg la meg ned i høstens myke åkerunderlag i et gult badehåndkle på kroppen og et lilla på hodet i slipperser med random sokker og fikk søle på albuer og knær for å knipse det. Så kjørte den nye, nærmeste naboen forbi, og jeg har knapt sett han siden. Det var den historien.