“God morgen til deg,” hvisker jeg, drar i dørhåntaket, klyver inn og legger nøkkelknippet i den venstre håndflaten. Høyre hånd plasseres med et godt grep på rattet, riktig nøkkel blir funnet fram og tenningen blir vridd om samtidig som jeg gir litt gass. Vr, vr, vr, vr, vr. Det har tydeligvis vært en kald natt. Vinduene er dekket av is og motoren vil ikke våkne til liv med det første. Jeg prøver igjen til god respons. Den lever! Land Rover er kanskje kåret til verdens mest upålitelige bil, men den er god nok for meg. Mer enn god nok.

Jeg ser til at bilen står i lavserie, setter den i reversj og rygger den ned fra snøhaugen, dens faste parkeringsplass hvor den ligger og sover hver natt. Drar på brekket, på med høyserien og girkassen i fri. Så er det ut for å skrape rein åtte ruter for is. Jeg jobber meg over bilen og hilser pent på gammel’Saaben som står der, kald, men go’. “Snart skal du også få bli med på morroa, det må bare bli litt varmere i været først”. Vil ikke utsette den for salte veier. Da er det bedre at den står der og fryser litt i perioder.

Jeg rygger meg ut fra parkeringsplassen og tar fart opp bakken for å komme meg ut på veien. Ut på veien. Landeveien. Motorveien. Fylkesveien. Den kommunale veien. E18. Legger den i tredje og føler draget. I bakker er det ikke like greit, men jeg trives godt i rollen som køskaper opp fra Mønster bru og andre bratte plasser. Det er deilig å dra den opp i femte, føle harmonien med bilen mens gamle slagere fra bilstereoen setter stemninga. Hei, hvor det går.

Og hei hvor det skal gå. Land Roveren har kommet for å bli, akkurat som med gammel’Saaben. De har blitt søster og bror nå. En prins og en prinsesse. Fast invetar i livet mitt. En frisk hobby, en grei livsstil. Visste jeg kom til å utvikle en aldri så liten bilinteresse med årene, det var blodsbestemt; lærte om det i naturfagen, og tror arv har med mer å gjøre enn bare øyne og ører; men at jeg skulle bli så hekta, det hadde jeg ikke tenkt meg.